ANONYM: –Den 28-åringe graffitikunstneren Banksy, maler anti-krigs motiver i protest på bygninger, bruer og tak i London. Da lønner det seg å være anonym. Tekst: Kine B. Hartz Publisert: Fredag 7. mars 2003 5:09, oppdatert 11:18 Les artikkelen senere Utskriftsvennlig versjon Tips noen om denne artikkelen

Banksy har satt Storbritannia på hodet med provoserende kunst. Men fortsatt er det ingen som vet hvem han er.

I DAG ER HAN MYK som smør. Smiler og beklager at vi måtte vente.
–Jeg kommer rett fra Paris, var rundt og gjorde grafitti der i hele natt. Har ikke sovet, sier han med et gjesp. Han har svart maling under alle neglene. Kledd i saggete bukser, caps, parkasjakke og en møkkete t-skjorte. Det er ikke så mye ved ham som oser glamour. Han virker mer underground her i den nedslitte, brune yndlingspuben sin.
Men Bansky har for lengst kommet inn i varmen til de rike og berømte. I Paris var han på fest med Larry Flynt og Liv Taylor. Blur har hyret ham til å designe coveret til neste album som vil slås opp på to millioner busstasjoner verden rundt. Sjablongavtrykkene hans selger i hundretusen-kronersklassen.
Og den verdensberømte kunstneren Damien Hirst har tatt ham på ballene.
–Ja, det skjedde første gang jeg traff ham på en fest, ler Banksy og patter på rullingsen sin:
–Oscar Wilde sa en gang at de beste kunstnerne er elendig selskap, fordi de bruker opp alle sine gode sider i kunsten. Men Damien Hirst er kul på alle måter.
–Er det derfor du aldri gir deg til kjenne på utstillingene dine?
–Nei, men det er best at jeg forblir anonym. Jeg foretrekker at bildene mine står alene. Dukker jeg opp vil det bare virke forstyrrende.

PÅ NATTESTID smyger Banksy seg rundt i byen. Drar capen ned i panna og går til verks med spraymaling på offentlige bygninger, undergrunnsbaner, bruer og statuer. Varemerket hans er sjablonger, ofte avanserte, tredimensjonale og detaljrike. De største kan ta opp til en time. Andre få minutter. Han digger adrenalinkicket. Og selv om han har blitt arrestert fem ganger, blant annet i New York, har politiet aldri klart å avsløre denne litt nerdete og stillferdige typen.
–For meg er dette blitt som en jobb. Akkurat som det er andres jobb å fjerne det jeg har gjort, sier 28-åringen fra Bristol. Han er utdannet slakter, sønn av en kopiarbeider, og begynte ikke med grafitti før han var 21 år.
–Hva var det som gjorde at du begynte så seint?
–Jeg sluttet å røyke tjall. Ble rastløs.
–Hvorfor sjablonger?
–Jeg var elendig med bare sprayboksene. Helt patetisk.

HAN FLYTTET til London fordi han skyldte en fyr penger. I dag, flere tusen spraybokser og verdensanerkjennelse senere, er han neppe blakk. For han takker nei til fete sjekker og jobbtilbud fra Nike, Microsoft og Coca Cola.
–Jeg burde kanskje tatt pengene og løpt, filosoferer han og ruller seg en ny røyk. Tar en slurk øl. Retter på brillene og ler en lang latter:
–Men jeg hadde fått ny dame akkurat da, og hadde bedre ting å bruke tida til. Dessuten hadde det noe med hvem disse selskapene er.
Banksys arbeid er av radikal natur. En finurlig blanding av ironi og politisk kommentar. Krasse uttrykk og frustrasjon over samfunnet vi lever i. I de små, svarte pocketbøkene hans «Banging your head against a brick wall» og «Existencilism», langer han ut mot den etablerte kunstverdenen, atombomer og dødsstraff.
–Det er viktig å ha klare fiender her i livet, kommenterer han.
–Du er veldig politisk?
–Nei, det synes jeg ikke. Det er bare det at det er så jævlig mange som er så lite politiske. Derfor virker det sånn.
Bøkene ble først trykket i beskjedne 1500 eksemplarer. I dag har begge solgt over 30000.
–Jeg liker bøker. I det siste har jeg blitt mer og mer opptatt av å skrive og jobber nå med en tredje bok som har arbeidstittel «Cut it Out». Det blir samme konsept, men råere innhold.

BANSKY ER EN LITEN BØLLE. Han liker å erte. Som da den anerkjente kunstprisen Turner Prize skulle utdeles, og Bansky tagget «Mind the crap» på hvert eneste trappetrinn opp til Tate Gallery natta før.
Eller som da han brøyt seg inn i Bristol Zoo. Og måpende dyrevoktere dagen etter kunne lese på den 18 år gamle elefantens grå mage: «Kan jeg gå nå, vær så snill?» Et av hans mest kjente motiver er en ape som holder et sandwich-skilt med teksten: «Laugh now, but one day we will be in charge.» –Grafitti handler om å gi de uten en stemme en stemme. Så jeg liker å male forskjellige ting jeg forestiller meg at dyr gjerne vil si, sier han og forteller om flere Zoo han har malt litt i.
–Noen ganger føles det nesten som jeg er et band, på turne. Men det er viktig for meg å ikke reise for mye. Da blir det bare til at jeg gjør det samme igjen og igjen.
For et og et halvt år siden dro han til Norge. Nærmere bestemt Bergen.
–Det var lite grafitti der. Jeg malte endel små ting. Og åtte måneder senerer fikk jeg fortsatt e-post av folk som lurte på hva det betydde. Jeg burde egentlig dra rundt til masse små byer i stedet for storbyer. Ting får mer betydning der.
–Hva synes du om Bergen da?
–Jeg dro dit sammen med en kamerat som jobber i et plateselskap. Han skulle sjekke ut et nytt norsk band. To fyrer. Vi traff dem på byen, spiste middag og hørte på musikken deres, sier Banksy og rynker på nesa.
–Men jeg synes ikke de var noe særlig, og sa «fuck it» til kameraten min. Men han hørte ikke på meg og signa de likevel.
–Hvem da?
–Ja det var bra han ikke hørte på meg, gliser Banksy og drar litt på det. Han tar en kunstpause og sier:
–Fordi det var Röyksopp.


Relaterte saker:

Les artikkelen senere

Utskriftsvennlig versjon

Tips noen om denne artikkelen